London: Årets bryllup

Når man ikke blir invitert i et bryllup, er det sjelden man har et sterkt ønske om å takke brudeparet for en fantastisk fest. Men på torsdag gjorde det ikke noe å ikke vaere utstyrt med en golden ticket. Det var naermest som alle i London var invitert. Det var fest i hele byen. Det var årets - eller tidenes - bryllupsfeiring.

Vi delte en champagne med venner foran storskjermen paa Duke of York Square på morgenen. Jeg sto på den fulle plassen med tårer i øynene og så det de lokale kaller en commoner gå ned den røde løperen i Westminster Abbey.

Etterpå bar det videre i retning Buckingham Palace. Folkemengdene var nesten skremmende til tider, og fortvilelsen over alle gateblokkeringene var stor. Etter å surre rundt i 40 minutter hadde vi gitt opp og tenkte oss oppover mot Hyde Park istedet. Men plutselig åpnet en port seg, og vi fikk sjansen til å ta fart og løpe inn i mengden på slottsplassen. Der fikk vi akkurat presset oss inn og var klare for å rope "Kiss, Kiss, Kiss" nøyakatig kl 13.25 da brudeparet og familien kom ut på balkongen.

Vi var glad for at Wills hadde valgt den rød uniformen for vi så mest en rød og en hvit flekk for gjerdene rundt slottet er faktisk satt rimelig langt ut. Men det var selvfølgelig allikevel verdt opplevelsen. En opplevelse vi delte med en halv million andre Londoners.

Det var fort litt mindre trykk da vi kom oss tilbake til Chelsea. Det ble Pimms, burger og bryllupscocktails på The Botanist på Sloane Square før vi møtte prinsen selv. Det vil si en voksdukke av prinsen. Jeg stilte meg opp ved siden av en dresskledd Wills, som var plassert utenfor Saatchi Gallery. Det var et stort øyeblikk da vi ble fotografert sammen - og forlovelsesringen, som var sydd inn i jakkermet hans så turister kunne late som de var Kate, så ut til å passe perfekt på meg.

Det eneste jeg er redd for nå er at jeg har blitt bryllupsbesatt. Etter vennefest på kvelden kom vi hjem og fortsatte TV-tittingen. Jeg hadde store problemer med å slå av Piers Morgan sin bryllupsspesial på CNN kl 2.30 om natten, og dagen etter var vi innom minst fem butikker for å lete etter aviser med bryllupsbilag. Folk hadde tydeligvis raidet avisene for det tok oss minst en time for å finne de ni avisene det var aktuelt å dra med seg.

Dagen etter var vi igjen ute for å kjøpe bryllupsmateriale. Da var det sladrebladene som hadde kommet med bryllupsutgavene sine, og igjen fikk vi lest om alt fra motepolitiets meninger om hatten til Princess Beatrice til tidslinjen for produksjon av kopiutgaver av kjolen til Kate.

I dag bestemte vi oss for at det var nok bryllupsmas. Det siste vi skulle gjøre i anledning prinsebryllupet var bare å suse innom Westminster Abbey for å se dekorasjonene, som er der frem til fredag denne uken. Problemet var bare at vi ikke var de eneste som hadde planlagt denne avslutningen på årets bryllup.

Første gang vi kom var køen sikkert 100 meter lang, og da vi prøvde fire timer senere hadde den doblet seg. Det var på det stadiet at til og med nyhetsreportere tok turen innom Abbeyen - og avslutningen for oss ble med TV-titting om nettopp hvor mange mennesker som hadde tenkt akkurat det samme. Det er iallfall godt å vite at vi ikke er alene om bryllupspratet. Nå sklir vi faktisk kanskje bare enda bedre inn blant våre engelske naboer. Vi har noe nytt til felles - årets bryllup.